Det har ikke skjedd så utrolig mye spennende akkurat i det siste. Vi hadde snø, så hadde vi is, så hadde vi 25 minusgrader, før alt ble sørpe igjen. Men endelig kom snøen. Og med den ble en rekke vinteraktiviteter meget aktuelle igjen. Det merkes på både mennesker og dyr at snøen endelig er kommet. Hestene løp rundt i luftegårdene med halen høyt til værs, og gjorde ville byks i alle retninger. Hundene fikk endelig lov til å løpe i snøen med slede, til stor jubel for hundeelevene som har hatt en trist vintersesong så langt. Det er lysere tider i vente, og vi ser alle frem til de tre siste månedene her i Malangen... Det var skikkelig trist å skrive akkurat det.
I forige uke hadde vi temauke, og jeg valgte å ta en uke på hundelinja! Det var rett og slett en skikkelig god ide. Hundelæreren vår heter Mona Kolstad, og er godt kjent i hundekjøringsmiljøer i Norge. Hun har kjørt både Femund og Finnmarksløpet, og nå er hun her og prøver å holde styr på vel femti hunder og seksten elever. Dette er dame med bein i nesa så det holder, og vi er jo alle veldig glad i henne. De to første dagene hadde vi mest om hudens atferd, polare hunder (som forøvrig er skikkelig stilige, og har helt unike egenskaper), alt om stell, og hundedressur. Vi var i løpegården med et utvalg gira Alaska huskyer, og jeg skjønner at folk har fordommer mot denne rasen. Jeg var veldig glad for alle mine erfaringer når det gjelder hund da 45kg tunge Ludvik bestemte seg for at ingen av de andre hundene skulle få lov å være sammen med meg. Det ble litt knuffing her og der, men Ludvik er en flott hund, så det ordnet seg til slutt. Høydepunktet var de neste to dagene der vi skulle få kjøre slede med et eget spann foran. Vi hadde nok alle litt sommerfugler i magen (eller bruspulver som rektor Pål ville ha sagt det) da vi lastet ni sleder på hengeren til Mona, og tok med oss over tretti hunder opp i fjellbygda. Det var litt av et styr å skulle organisere og administrere dette fargerike fellesskapet. Men omsider sto vi lina opp på rekke og rad. Ti spann med tre hunder i, og Mona i front som plutselig sier "klare, okei!!". Var jeg egentlig helt klar for det? Nei, men det var alle hundene mine. Plutselig var det meg som var nummer to i rekka. I mitt forsvar så skjedde alt veldig fort, og jeg hadde tre veldig store hunder. Det var et formidabelt syn der jeg ble dratt av gårde i min nesten rosa boblejakke på isen. Hadde det ikke vært for sikkerhetslina rundt håndleddet mitt hadde hele spannet stukket av uten meg. På en eller annen måte fikk jeg da til slutt karet meg opp på sleden og stoppet de tre villdyrene. Følte meg temmelig barsk akkurat da! Det var helt til alle de andre kom etter i en perfekt linje og så ut som Lars Monsen på tur. Litt nedtur det der. Men opplevelsen av å endelig klare å kontrollere sleden i terrenget slo alt. Begge dagene kjørte vi i en dal mellom tre spektakulære fjell som badet i solskinn. Hundene koser seg der de løper gjennom sneen, og vi har det ikke helt ille vi heller. "veeeeeenstre" roper vi, og lydig følger hundene kommandoen.
Den siste dagen kjørte vi opp Kvannfjellet, og kom langt over tregrensa. Her ble det kaos! Tretti hunder som alle helst vil løpe det forteste de kan i en sykt bratt nedoverbakke er ikke helt enkle å kontrollere. Jeg kjørte som nummer tre, forbi nummer to som mer fløy enn falt av sleden sin, fikk med meg at nummer fire foretok en litt uforskyldt forbikjøring, og rakk såvidt å reagere før nummer fem dundrer inn i mitt eget spann. Det var litt mer action enn nødvendig. Hun som kjørte hang fast i mine hunder og sin egen slede som var på vei ned med hundene hennes. Det holdt faktisk på å gå riktig galt, for snøankeret mitt var på full fart inn i låret mitt. Men det gikk bra. Jeg fikk klatret ned, sluppet henne løs, sjekket hundene mine, og var snart på vei videre. Stående på bremsen så klart. Jeg fatter ikke dem som gjør dette med seksten hunder i spannet. Det må jo være selvmord. Men turen vår var ikke over. Stakkars Milja kjørte sist. Det var ett tre, og det traff hun! Hun er for øyeblikket reist hjem med brukket kragebein. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!
Men det var jo det da. Hundekjøring er definitivt noe jeg har lyst til å gjøre mer av. Samspillet mellom deg og hundene og naturen og utfordringene det byr på frister stort. All respekt til dem som driver med dette. Det er som Mona sier, ikke den raskeste, men en av de sikreste veiene til konkurs. Det er en livsstil. En innmari bra og sunn livsstil. Mona drev med hest helt til hun begynte å kjøre hund. Hmmm...
Det var helt klart årets vakreste opplevelse så langt, og jeg kjenner meg heldig som fikk ta del i den. Bilder ligger på Facebook...
Ellers har jeg i dag tatt med en som jeg er veldig glad i på ridetur i snøen. Viktig at han også får prøvd seg litt på hesteryggen!
Nå har jeg stallvakt.
Ha en god dag alle sammen =)
07 februar, 2010
29 november, 2009
The life of a Swedish cowgirl
Mens snøen lot vente på seg her oppe i nord, pakket hestelinja ned rideklærne og dro til Sverige for å komme i kontakt med sin indre cowgirl. Vi sparte oppe masse penger, så turen ble heldigvis veldig rimelig. Friske og glade troppet vi opp mandag morgen. Jeg hadde forventninger om spreke hester, endeløse prærier, og kjekke cowboys. Men allerede på bussen til Narvik begynte problemene å tårne seg opp. " Vi har fått en stor vannlekasje, og må vente her (in the middle of nowhere) til en ny buss kommer". Tiden gikk. Vi visste at vi ikke hadde mye tid i Narvik, og sakte men sikkert skjønte vi at vi ikke kom til å nå toget, og turen ville bli en dag fattigere. Det var surt. Eli ringte togselskapet, togstasjonen og toget selv, men det var ikke før hun traff en hyggelig svenske på telefonen at vi fant igjen håpet. Bussjåføren råkjørte langs den svingete veien, og toget ventet på oss i ti minutter. Vi rakk det akkurat. Det var en seks timer lang togtur gjennom Sveriges fjell og skoger, men da vi kom av toget i Boden og ble møtt av to trivelige svensker med cowboyhatt som sa at "det er vi som ska ta hand om er nu" så vi at det var verdt strevet.
Westernridning er ikke som vanlig ridning. Ideen bak det er at man skal sitte på hesteryggen flere timer av gangen og arbeide, og at hesten er et arbeidsredskap som det krves mye av i forhold til smidighet og fart. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet i dag siden de fleste westernryttere benytter seg av denne rideformen kun til konkurranseridning. Vi lærte om ridning på en hånd, styring av hesten med så få hjelpere som mulig, og et og annet kult westerntriks. Hesten min het Julle, og var en diger nordsvensk hest som kunne sakene sine. Jeg trengte nesten bare å tenke tanken før hesten skjønte hva jeg ville. Dette gjorde ting mye enklere da vi skulle øve på en øvelse som heter roll-back. Her skal man trave frem, gjøre et holdt, så hive hesten 180 grader rundt og gallopere tilbake. Ikke veldig enkelt, men ustyrtelig festlig!
De to som driver R&S Star Stables heter Roger og Stefan, og er to veldig flinke instruktører. De tok veldig godt hånd om oss mens vi bodde på farmen. Maten var himmelsk, og opplegget om dagen var veldig lærerikt. Vi hadde fire leksjoner om dagen, hvorav to av disse var teoretiske. Resten foregikk på hesteryggen ute i naturen. Etter middag var det også litt program, og en av dagene fyrte de opp badestamp og badstue for oss! Selvfølgelig med cd-spiller og countrymusikk i bakgrunnen...
For det er jo en kjennsgjerning at svenske westernfarmer må være litt harry. Denne var intet unntak. Siste kvelden ble vi invitert på julebord sammen med 200 festglade svensker i Saloon Crystal Palace. Vi snakker glam og glitter til den store gullmedaljen! Det var et eget juleshow spekket med julesanger, svensk pop, falske stemmer og urytmiske dansere i kjoler så korte at de egentlig ikke kan kalles kjoler. Men det er klart at det blir stemning av slikt! Alle svenskene hoppet og danset og sang med. Helt til de spilte Fairytale av Alexander Rybak... Da ble det som ved et trylleslag stille i salen, og alle satte seg ned. Bortsett fra tretten norske hestejenter i det ene hjørnet som gjorde det helt motsatte. Det var gøy. Etter showet var det mingling og rodeoridning på mekanisk okse som sto på programmet. Etter mye om og men ble jeg overtalt av en eller annen til å prøve meg på dette. "Team Norway" som vi ble kalt, var heiagjeng. Det gikk ikke sånn kjempebra, men jeg klarte 6 av 9 nivåer! Bedre enn en del berusede svensker iallefall. Det var også et dansegulv. Og er det noe som er teitere enn fulle syngende svensker, så er det fulle dansende svensker MED cowboyhatt. I det store og det hele var det er morsom kveld. Vi lo godt.
Idyllen tok slutt etter tre dager. Da var det på tide å komme seg hjem igjen. Vi hadde fått mye bra med oss hjem i bagasjen, og det var ikke bare nyinnkjøpte cowboyhatter. Selv om jeg hadde et lite fall med mye knall på togstasjonen i Narvik til alles store fornøyelse, gikk reisen hjem veldig greit. Jeg hadde ikke lyst å dra i det hele tatt. Derfor har jeg avtalt med Roger og Stefan at jeg skal få være der i to uker i praksisperioden vår i mars! Dette er noe jeg gleder meg stort til, og ser frem til å lære mer om denne spennende formen for hestetrening. Kanskje blir det en cowgirl av meg og en dag.
Westernridning er ikke som vanlig ridning. Ideen bak det er at man skal sitte på hesteryggen flere timer av gangen og arbeide, og at hesten er et arbeidsredskap som det krves mye av i forhold til smidighet og fart. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet i dag siden de fleste westernryttere benytter seg av denne rideformen kun til konkurranseridning. Vi lærte om ridning på en hånd, styring av hesten med så få hjelpere som mulig, og et og annet kult westerntriks. Hesten min het Julle, og var en diger nordsvensk hest som kunne sakene sine. Jeg trengte nesten bare å tenke tanken før hesten skjønte hva jeg ville. Dette gjorde ting mye enklere da vi skulle øve på en øvelse som heter roll-back. Her skal man trave frem, gjøre et holdt, så hive hesten 180 grader rundt og gallopere tilbake. Ikke veldig enkelt, men ustyrtelig festlig!
De to som driver R&S Star Stables heter Roger og Stefan, og er to veldig flinke instruktører. De tok veldig godt hånd om oss mens vi bodde på farmen. Maten var himmelsk, og opplegget om dagen var veldig lærerikt. Vi hadde fire leksjoner om dagen, hvorav to av disse var teoretiske. Resten foregikk på hesteryggen ute i naturen. Etter middag var det også litt program, og en av dagene fyrte de opp badestamp og badstue for oss! Selvfølgelig med cd-spiller og countrymusikk i bakgrunnen...
For det er jo en kjennsgjerning at svenske westernfarmer må være litt harry. Denne var intet unntak. Siste kvelden ble vi invitert på julebord sammen med 200 festglade svensker i Saloon Crystal Palace. Vi snakker glam og glitter til den store gullmedaljen! Det var et eget juleshow spekket med julesanger, svensk pop, falske stemmer og urytmiske dansere i kjoler så korte at de egentlig ikke kan kalles kjoler. Men det er klart at det blir stemning av slikt! Alle svenskene hoppet og danset og sang med. Helt til de spilte Fairytale av Alexander Rybak... Da ble det som ved et trylleslag stille i salen, og alle satte seg ned. Bortsett fra tretten norske hestejenter i det ene hjørnet som gjorde det helt motsatte. Det var gøy. Etter showet var det mingling og rodeoridning på mekanisk okse som sto på programmet. Etter mye om og men ble jeg overtalt av en eller annen til å prøve meg på dette. "Team Norway" som vi ble kalt, var heiagjeng. Det gikk ikke sånn kjempebra, men jeg klarte 6 av 9 nivåer! Bedre enn en del berusede svensker iallefall. Det var også et dansegulv. Og er det noe som er teitere enn fulle syngende svensker, så er det fulle dansende svensker MED cowboyhatt. I det store og det hele var det er morsom kveld. Vi lo godt.
Idyllen tok slutt etter tre dager. Da var det på tide å komme seg hjem igjen. Vi hadde fått mye bra med oss hjem i bagasjen, og det var ikke bare nyinnkjøpte cowboyhatter. Selv om jeg hadde et lite fall med mye knall på togstasjonen i Narvik til alles store fornøyelse, gikk reisen hjem veldig greit. Jeg hadde ikke lyst å dra i det hele tatt. Derfor har jeg avtalt med Roger og Stefan at jeg skal få være der i to uker i praksisperioden vår i mars! Dette er noe jeg gleder meg stort til, og ser frem til å lære mer om denne spennende formen for hestetrening. Kanskje blir det en cowgirl av meg og en dag.
20 november, 2009
Novembertanker
Jeg sitter her og tenker mens jeg ser at det sakte går mot mørketid. I dag har vi ikke hatt sol i det hele tatt. Det blir tyngre å stå opp om morgenen og det er nesten som om det senkes et slør over bevisstheten og en autopilot slås på. Det er ikke bare enkelt å skulle fungere ordentlig mens man egentlig bare vil gå å legge seg i hi. Man får mørke ringer under øynene, og de negative tankene strømmer på.
Det er akkurat i denne tiden det er ekstra viktig at man tar litt ekstra vare på hverandre. Og ikke minst tar litt vare på seg selv! Det er viktig å få seg nok søvn om natta, og at man er i fysisk aktivitet. Dette gir litt ekstra overskudd som man kan bruke på å være ekstra god mot de man bor sammen med. I går for eksempel, lagde jeg, Niklas og Ingrid muffins til Marie som har bursdag i dag. Det var kjempetrivelig, og Marie ble så glad da vi vekte henne med sang, muffins og stearinlys på senga i dag tidlig.
Nei mørketia er spesiell på sin måte. Både godt og vondt samtidig! Det er viktig at man koser seg litt med de gode tingene, istedenfor å grave seg ned i alt det som er dumt eller slitsomt.
Her er en liste over alle de gode tingene i mørketia:
Stearinlys
Team Antonsen
Advent
Mårrakaffe
Nordlys
Sirkeltrening i gymsalen
Mørk sjokolade
Kos
Romantiske komedier
Ullpledd
Strikketøy
71 grader nord
Latter
Så det er ikke bare trist. Det er mye som er fint også.
De siste dagene har vi hatt om kjøring med hest, og jeg kan ikke vente med å kjøre slede med Indigo gjennom snøen. Det blir bra. I neste uke skal vi til Sverige på westernkurs i tre dager, og det er også noe vi alle ser frem til. Og snart er det advent og julekos som står på planen.
Jeg legger ved noen bilder fra de siste ukene.
Det er akkurat i denne tiden det er ekstra viktig at man tar litt ekstra vare på hverandre. Og ikke minst tar litt vare på seg selv! Det er viktig å få seg nok søvn om natta, og at man er i fysisk aktivitet. Dette gir litt ekstra overskudd som man kan bruke på å være ekstra god mot de man bor sammen med. I går for eksempel, lagde jeg, Niklas og Ingrid muffins til Marie som har bursdag i dag. Det var kjempetrivelig, og Marie ble så glad da vi vekte henne med sang, muffins og stearinlys på senga i dag tidlig.
Nei mørketia er spesiell på sin måte. Både godt og vondt samtidig! Det er viktig at man koser seg litt med de gode tingene, istedenfor å grave seg ned i alt det som er dumt eller slitsomt.
Her er en liste over alle de gode tingene i mørketia:
Stearinlys
Team Antonsen
Advent
Mårrakaffe
Nordlys
Sirkeltrening i gymsalen
Mørk sjokolade
Kos
Romantiske komedier
Ullpledd
Strikketøy
71 grader nord
Latter
Så det er ikke bare trist. Det er mye som er fint også.
De siste dagene har vi hatt om kjøring med hest, og jeg kan ikke vente med å kjøre slede med Indigo gjennom snøen. Det blir bra. I neste uke skal vi til Sverige på westernkurs i tre dager, og det er også noe vi alle ser frem til. Og snart er det advent og julekos som står på planen.
Jeg legger ved noen bilder fra de siste ukene.
30 oktober, 2009
På tur i vinteren
Det er sånn at når man kommer hjem fra en tur eksisterer det gjerne to versjoner av turen. Det som faktisk skjedde, og det som fortelles videre til medelever og lærere og familie osv. Man legger til litt her, klipper bort litt der, og vips så har man bare DEN turen som kan viderefortelles. Dette er noe jeg mistenker alle for å ha gjort en gang, og jeg kan vel bare innrømme å ha gjort det selv. Her skal jeg gjengi den siste rideturen vi var på. Både på den ene og den andre måten:
Vi var morgenfriske, ferdigpakket og klare for tur tidlig på morgenen. Hestene sto inne, og det var bare å slenge på sal og bagasje og legge i vei i et strålende oppholdsvær.
(Vi var trøtte i trynet, hadde ikke henta fellesutstyr, og det var kaldt ute. Hesten min var ikke skodd, og vi kom oss ikke av gårde før sånn halv tolv.)
Etter en liten stund red vi fordi skolen mens vi så veldig proffe og grasiøse ut.
(Hesten til Mina bæsja hele tiden, og hun måtte hoppe av foran skolen. Hjelmen hennes hang litt på halv tolv, vi måtte fikse på bagasjen, og hun brukte sånn et kvarter på å komme seg opp på hesten på en måte som var alt annet enn grasiøst. Elevene lo av oss.)
Rideturen gikk smertefritt i strålende sol. Vi var tre jenter med hver vår hest som gledet oss masse til å komme ut på tur. Endelig fikk vi fint vær mens vi var ute! Vi så målet i det fjerne, og var gode og varme inni hver vår bobledress. Hestene gikk utrolig fint langs veien, og vi sang og lo hele tiden.
(Indigo skvatt av sangen min... og vi skremte en gammel mann på sykkel)
Så kom vi endelig frem da. Vi hadde planlagt en flott leirplass med presenning som gapahuk, hestegjerde rett utenfor, og tilgang på vann rett ved gjerdet. Eli skulle kjøre opp høy og gjerdetrå til oss. Vi satte opp en flott gapahuk, lagde bålplass, og henta ved.
(Eli hadde glemt det hun skulle kjøre opp, så hestene måtte stå bundet. På vannet var det 20 cm med is, så vann måtte vi hente fra myra rett i nærheten.)
Det var en nydelig leirplass. Sånn som en leirplass skal være.
(Bortsett fra at det lå igjen masse hestebæsj fra sist gang vi campet der)
Etter å ha ridd en liten tur i nærområdet mens vi ventet på Eli, begynte vi å bli sultne, og klare for bål. Vi hadde jo som sagt henta masse ved, og never hadde vi funnet dagen før. Vi fikk selvfølgelig fyr med en eneste gang, og flammene spraket høyt til værs! Stemninga var på topp.
(Ja særlig. Etter et kvarter var all nevera borte, og all veden var like hel. Det begynte å bli mørkt, og stemninga var vel heller laber. Det gikk en halvtime uten bål. En time. To timer. Det var iskaldt ute, og tanken på å gi opp og dra hjem ble veldig fristende. Mina hoppet til slutt oppå hesten og red bort til nærmeste nabo for å be om hjelp. Etter en stund kom hun tilbake med helt tørr og fin ved. Den funka heller ikke. Så etter å ha prøvd i tre timer og ikke fått det til, måtte vi gå hardere til verks. Jeg og Mina hoppa oppå samme hesten, løp bort til samme naboen, og fikk TENNVESKE! Det er jo som å banne i kirka, men vi var trøtte og kalde.)
Nå var det bare kveldskos rundt bålet som gjaldt. Vi drakk kakao, grilla Marshmellows, og lo vel egentlig godt av dagens opplevelser. Vi lærte masse. Hestene gikk fredelig rundt oss, og det hele var veldig idyllisk.
(Ja det var faktisk det altså!)
Så gikk vi og la oss i gode og varme soveposer, og sov tungt hele natta igjennom.
(Hehe. Nåja. Gradestokken må ha krøpet godt forbi minus ti. Jeg sov dårlig, og hestene bråkte. Indigo klarte for eksempel å felle ei diger bjørk mens hun klødde seg på rumpa. Dette laga så mye lyd at hesten ble vettskremt, og stressa rundt ei go stund etterpå.)
Men alt i alt var det virkelig en flott tur. Det var sol, og fjellene strålte som gull i lyset. Bortsett fra litt småtull var hestene kjempeflinke. Og vi fikk jo faktisk bål! Til slutt, og med litt juks. Men da vi red hjem med Rambo-sminke i ansiktet og bagasjen godt festa bak salen, var alle enige om at det hadde vært en fin tur!
Vi var morgenfriske, ferdigpakket og klare for tur tidlig på morgenen. Hestene sto inne, og det var bare å slenge på sal og bagasje og legge i vei i et strålende oppholdsvær.
(Vi var trøtte i trynet, hadde ikke henta fellesutstyr, og det var kaldt ute. Hesten min var ikke skodd, og vi kom oss ikke av gårde før sånn halv tolv.)
Etter en liten stund red vi fordi skolen mens vi så veldig proffe og grasiøse ut.
(Hesten til Mina bæsja hele tiden, og hun måtte hoppe av foran skolen. Hjelmen hennes hang litt på halv tolv, vi måtte fikse på bagasjen, og hun brukte sånn et kvarter på å komme seg opp på hesten på en måte som var alt annet enn grasiøst. Elevene lo av oss.)
Rideturen gikk smertefritt i strålende sol. Vi var tre jenter med hver vår hest som gledet oss masse til å komme ut på tur. Endelig fikk vi fint vær mens vi var ute! Vi så målet i det fjerne, og var gode og varme inni hver vår bobledress. Hestene gikk utrolig fint langs veien, og vi sang og lo hele tiden.
(Indigo skvatt av sangen min... og vi skremte en gammel mann på sykkel)
Så kom vi endelig frem da. Vi hadde planlagt en flott leirplass med presenning som gapahuk, hestegjerde rett utenfor, og tilgang på vann rett ved gjerdet. Eli skulle kjøre opp høy og gjerdetrå til oss. Vi satte opp en flott gapahuk, lagde bålplass, og henta ved.
(Eli hadde glemt det hun skulle kjøre opp, så hestene måtte stå bundet. På vannet var det 20 cm med is, så vann måtte vi hente fra myra rett i nærheten.)
Det var en nydelig leirplass. Sånn som en leirplass skal være.
(Bortsett fra at det lå igjen masse hestebæsj fra sist gang vi campet der)
Etter å ha ridd en liten tur i nærområdet mens vi ventet på Eli, begynte vi å bli sultne, og klare for bål. Vi hadde jo som sagt henta masse ved, og never hadde vi funnet dagen før. Vi fikk selvfølgelig fyr med en eneste gang, og flammene spraket høyt til værs! Stemninga var på topp.
(Ja særlig. Etter et kvarter var all nevera borte, og all veden var like hel. Det begynte å bli mørkt, og stemninga var vel heller laber. Det gikk en halvtime uten bål. En time. To timer. Det var iskaldt ute, og tanken på å gi opp og dra hjem ble veldig fristende. Mina hoppet til slutt oppå hesten og red bort til nærmeste nabo for å be om hjelp. Etter en stund kom hun tilbake med helt tørr og fin ved. Den funka heller ikke. Så etter å ha prøvd i tre timer og ikke fått det til, måtte vi gå hardere til verks. Jeg og Mina hoppa oppå samme hesten, løp bort til samme naboen, og fikk TENNVESKE! Det er jo som å banne i kirka, men vi var trøtte og kalde.)
Nå var det bare kveldskos rundt bålet som gjaldt. Vi drakk kakao, grilla Marshmellows, og lo vel egentlig godt av dagens opplevelser. Vi lærte masse. Hestene gikk fredelig rundt oss, og det hele var veldig idyllisk.
(Ja det var faktisk det altså!)
Så gikk vi og la oss i gode og varme soveposer, og sov tungt hele natta igjennom.
(Hehe. Nåja. Gradestokken må ha krøpet godt forbi minus ti. Jeg sov dårlig, og hestene bråkte. Indigo klarte for eksempel å felle ei diger bjørk mens hun klødde seg på rumpa. Dette laga så mye lyd at hesten ble vettskremt, og stressa rundt ei go stund etterpå.)
Men alt i alt var det virkelig en flott tur. Det var sol, og fjellene strålte som gull i lyset. Bortsett fra litt småtull var hestene kjempeflinke. Og vi fikk jo faktisk bål! Til slutt, og med litt juks. Men da vi red hjem med Rambo-sminke i ansiktet og bagasjen godt festa bak salen, var alle enige om at det hadde vært en fin tur!
04 oktober, 2009
Vi som elsker folkehøgskolen 69 grader nord!!
Nei jeg har ikke blitt spist av isbjørn, men det har vært travle tider her oppe i Malangen. Men akkurat i dag hadde jeg litt ekstra tid nå på morgenen, så nå kan jeg endelig blogge litt igjen. Jeg må bare informere om at jeg ikke er våken så tidlig en søndagsmorgen fordi jeg har lyst, men fordi jeg hadde stallvakt klokka kvart over syv i morges. Kjenner på at jeg burde ha lagt meg litt tidligere enn 2 i gårkveld. Men hestene vet jo ikke forskjellen på helg og hverdag, så de må nesten ha maten sin til vanlig tid uavhengig av min natterangling. Egentlig var det litt koselig å stå opp før sola fikk karret seg over fjelltoppene og se den kalde og klare verden stå helt stille og glitre i frosten. Det er ikke noe vakrere sted på jord, og selv om det er kaldt og snøen kryper nedenfor tregrensa, så er lysten til å være ute bare blitt større og større.
Og det er bra, for vi driver ikke med så mye annet egentlig. Vi er på tur med hest, uten hest men med hund, med kano, og med for kald sovepose. En av de beste turene så langt var nok turen med kano ned Reisaelva i Nordreisa. Vi ble kjørt opp med buss, og ble møtt av elleve kanoer, kamerateamet, og et strålende vær. Før vi dro hadde vi trening på kameratredning i kano, og dette var vel en heller kald opplevelse. Det var selvfølgelig ikke lov med våtdrakt av noe slag, og alle måtte falle i det iskalde vannet for så å få hjelp til å komme seg opp igjen men vanlige klær på. Denne opplevelsen gjorde meg og min padlepartner Caroline bare mer opptatt av ikke å hvelve kanoen! Vi hadde også med en padleinstruktør som viste oss noen små enkle triks før vi satte av gårde. Jeg satt bak og var kaptein, og det hele gikk strykende! Vi padlet ned en god del stryk første dagen, og alle syntes dette gikk riktig så bra. Det var helt til kanoen foran vår kjørte rett inn i et tre og gikk rundt. Det var russerne, og selv om jeg ikke skjønner russisk så forsto jeg meningen med alle de sinte ordene som kom spyttende ut. Fra vår vinkel må det jo sies at dette så heller komisk ut. Kanoen deres hadde dessuten et kamera festet i front som filmet det hele, og vi gleder oss til det kommer på tv. Ellers var det ikke mer drama den første dagen, og jeg og mine teltkompiser fikk raskt opp teltet og laget mat. Neste dag fortsatte vi ned elva, og padlet en del tøffere stryk enn dagen før. Det var utrolig vakkert, og vi fikk nærkontakt med både ørn og storfisk. Desverre hadde vi en velt til, denne gangen kanoen til instruktøren, men humøret var på topp. Like før vi skulle slå leir den andre dagen mens vi var på befaring i et stryk, klarte selvfølgelig jeg å falle og slå meg mens jeg gikk over elva. Dette gjorde resten av dagen ganske smertefull siden jeg slo albuen ganske kraftig. Men ingen sure miner, og jeg var mye bedre dagen etter da vi skulle fortsette. Dette var siste padledag, og den gikk altfor raskt over. Det hadde regnet om natten, så elva var ekstra krevende og rask. Da vi var ferdige og hadde dratt kanoene opp på land, var alle trøtte og slitne og ikke helt i humør til å igjen slå opp teltet og lage mat. Det var dessuten kaldt, og ingen kunne egentlig se noen egnet teltplass. Stemningen var temmelig laber da Pål rektor samlet oss og spurte hva vi egentlig ønska oss mest. Vi var helt klare for at bussen skulle komme og kjøre oss hjem, og da Pål sa at bussen skulle komme om et par minutter ble det stor jubel. Men hjem skulle vi ikke. Vi skulle få bo på Reisafjorden hotell den natta, sponsa av NRK så klart, og vi skulle få en deilig middag og gode senger. Det var godt det...
Andre turer vi har vært på er blant annet en overnattingstur med hele skolen hvor noen av oss skulle gå på rypejakt. Det var snøstorm. Ikke bare snø, men skikkelig snøstorm! Ingen rype, men isteden en topptur i skikkelig uvær. Det var så utrolig deilig å kjenne naturen rive og slite i klærne mens man sleit seg oppover fjellsidene. Jeg tror aldri jeg har følt meg så barsk før!
Jeg har også fått egen hest. Hun heter Indigo, og er en ung kaldblodshoppe. Veldig pen selvfølgelig, og med nedsatt syn på det ene øyet. Jeg har nesten ikke ridd henne enda, men jeg gleder meg til å begynne. Tror vi har mye å lære hverandre, jeg og Indigo. Til nå er det egentlig varmblodshoppa Inka som jeg har drevet mest med. Men Inka skal selges desverre, så hun drar snart. Det er egentlig veldig trist, men jeg kan jo ikke akkurat la det ødelegge resten av året. Indigo er også en flott hest å jobbe med.
Ellers er det selbfølgelig masse mer jeg kan skrive om, men det hadde tatt lang tid å få ned alt det kule som skjer her. Jeg må nesten bare legge ut bilder nå, for nå er det frokost snart. I dag skal jeg strikke og gå tur med Inka. Blir ikke noe ridning for øyeblikket fordi jeg har en låsning i ryggen, men det går nok over snart. Det er trivelig å gå tur også =)
Og det er bra, for vi driver ikke med så mye annet egentlig. Vi er på tur med hest, uten hest men med hund, med kano, og med for kald sovepose. En av de beste turene så langt var nok turen med kano ned Reisaelva i Nordreisa. Vi ble kjørt opp med buss, og ble møtt av elleve kanoer, kamerateamet, og et strålende vær. Før vi dro hadde vi trening på kameratredning i kano, og dette var vel en heller kald opplevelse. Det var selvfølgelig ikke lov med våtdrakt av noe slag, og alle måtte falle i det iskalde vannet for så å få hjelp til å komme seg opp igjen men vanlige klær på. Denne opplevelsen gjorde meg og min padlepartner Caroline bare mer opptatt av ikke å hvelve kanoen! Vi hadde også med en padleinstruktør som viste oss noen små enkle triks før vi satte av gårde. Jeg satt bak og var kaptein, og det hele gikk strykende! Vi padlet ned en god del stryk første dagen, og alle syntes dette gikk riktig så bra. Det var helt til kanoen foran vår kjørte rett inn i et tre og gikk rundt. Det var russerne, og selv om jeg ikke skjønner russisk så forsto jeg meningen med alle de sinte ordene som kom spyttende ut. Fra vår vinkel må det jo sies at dette så heller komisk ut. Kanoen deres hadde dessuten et kamera festet i front som filmet det hele, og vi gleder oss til det kommer på tv. Ellers var det ikke mer drama den første dagen, og jeg og mine teltkompiser fikk raskt opp teltet og laget mat. Neste dag fortsatte vi ned elva, og padlet en del tøffere stryk enn dagen før. Det var utrolig vakkert, og vi fikk nærkontakt med både ørn og storfisk. Desverre hadde vi en velt til, denne gangen kanoen til instruktøren, men humøret var på topp. Like før vi skulle slå leir den andre dagen mens vi var på befaring i et stryk, klarte selvfølgelig jeg å falle og slå meg mens jeg gikk over elva. Dette gjorde resten av dagen ganske smertefull siden jeg slo albuen ganske kraftig. Men ingen sure miner, og jeg var mye bedre dagen etter da vi skulle fortsette. Dette var siste padledag, og den gikk altfor raskt over. Det hadde regnet om natten, så elva var ekstra krevende og rask. Da vi var ferdige og hadde dratt kanoene opp på land, var alle trøtte og slitne og ikke helt i humør til å igjen slå opp teltet og lage mat. Det var dessuten kaldt, og ingen kunne egentlig se noen egnet teltplass. Stemningen var temmelig laber da Pål rektor samlet oss og spurte hva vi egentlig ønska oss mest. Vi var helt klare for at bussen skulle komme og kjøre oss hjem, og da Pål sa at bussen skulle komme om et par minutter ble det stor jubel. Men hjem skulle vi ikke. Vi skulle få bo på Reisafjorden hotell den natta, sponsa av NRK så klart, og vi skulle få en deilig middag og gode senger. Det var godt det...
Andre turer vi har vært på er blant annet en overnattingstur med hele skolen hvor noen av oss skulle gå på rypejakt. Det var snøstorm. Ikke bare snø, men skikkelig snøstorm! Ingen rype, men isteden en topptur i skikkelig uvær. Det var så utrolig deilig å kjenne naturen rive og slite i klærne mens man sleit seg oppover fjellsidene. Jeg tror aldri jeg har følt meg så barsk før!
Jeg har også fått egen hest. Hun heter Indigo, og er en ung kaldblodshoppe. Veldig pen selvfølgelig, og med nedsatt syn på det ene øyet. Jeg har nesten ikke ridd henne enda, men jeg gleder meg til å begynne. Tror vi har mye å lære hverandre, jeg og Indigo. Til nå er det egentlig varmblodshoppa Inka som jeg har drevet mest med. Men Inka skal selges desverre, så hun drar snart. Det er egentlig veldig trist, men jeg kan jo ikke akkurat la det ødelegge resten av året. Indigo er også en flott hest å jobbe med.
Ellers er det selbfølgelig masse mer jeg kan skrive om, men det hadde tatt lang tid å få ned alt det kule som skjer her. Jeg må nesten bare legge ut bilder nå, for nå er det frokost snart. I dag skal jeg strikke og gå tur med Inka. Blir ikke noe ridning for øyeblikket fordi jeg har en låsning i ryggen, men det går nok over snart. Det er trivelig å gå tur også =)
23 august, 2009
Etter en uke her på folkehøgskolen 69 grader nord, har jeg funnet ut at her er det fint å være. I dag er det søndag, og egentlig er dette ukas eneste fridag. I går fant vi derimot ut (miljøskadde som vi er blitt) at vi ville gå på fjelltur! Og ikke noen tulletur heller, så vi så oss litt rundt der vi var i skogen og pekte oss ut et fjell vi ville gå på. Ved kveldsmaten spurte vi vår kjære internatleder om dette var mulig, og hun var helt med på dette, og sa hun kunne være med oss opp. Vi hadde en helt fantastisk tur. Været var fint, vi var en liten koselig gruppe, humøret var på topp, og det var et fint terreng å gå i. Fjellet heter Kvannfjellet, og er ca 1011 meter høyt. Vi delte oss litt opp, og da jeg ankom toppen var det helt vindstille. Ikke et vindpust kunne kjennes, og sola tittet så vidt frem bak en liten sky. Jeg har vært så lur at jeg har kjøpt meg en deilig ullskjorte, så jeg var varm og god da jeg tok frem snylte-koppen min for å tigge meg litt kaffe fra sidemannen/kvinnen. Jeg har kommet opp med en ny definisjon på voksen forresten! Når man går på lang fjelltur av seg selv, drikker kaffe på toppen og tenker at dette er livet, da er man ordentlig voksen da! Ja nesten hvertfall...
Jeg bor i et veldig koselig hus som heter Skolten. Alle internatene er kallt opp etter lokale fjell, og Skolten ligger rett bak skolen (ca 800 meter høy). Her var vi forresten på mandag! Men uansett. Gjengen på Skolen er en veldig trivelig gjeng. Jeg henger mest i andre etasje, og deler rom med verdens beste romkamerat som heter Juliana. Hun blir stadig filmet, og de gjør mange festlige ting som å komme inn på rommet tidlig om morgene for å filme morgengretne snupper. Ellers tror jeg hun har veldig god innflytelse på meg, for jeg har aldri hatt et så ryddig skap før. Vi har pyntet rommet, og jeg er så glad for at jeg bor med henne. Kanskje spesielt når vi rydder eller gjør andre ting og hun setter på Rammstein! Jess!
Her om dagen var vi ute på tur med de søte små valpene våre, og vi fikk oss litt av et eventyr. De stakk nemlig av på hjemveien, og vi var ute å sprang til klokka var halv 12 på kvelden før vi fant dem. De hadde nemlig bare sprunget ned til et av nabohusene, der en snill dame hadde sluppet dem inn før hun ringte skolen. Men det fikk selvfølgelig ikke vi beskjed om før vi hadde jogga oss en tur i nabolaget. Men trim blir det visst aldri nok av her, så det gikk jo greit det.
Her følger noen bilder fra mine første dager her på folkehøgskolen. Bilder av gjengen på Skolten, bilder fra Kulpen med den fine fossen, noen fine islandshester, fra fjellturen vår, og selvfølgelig et lite skrytebilde av skapet mitt!
Jeg bor i et veldig koselig hus som heter Skolten. Alle internatene er kallt opp etter lokale fjell, og Skolten ligger rett bak skolen (ca 800 meter høy). Her var vi forresten på mandag! Men uansett. Gjengen på Skolen er en veldig trivelig gjeng. Jeg henger mest i andre etasje, og deler rom med verdens beste romkamerat som heter Juliana. Hun blir stadig filmet, og de gjør mange festlige ting som å komme inn på rommet tidlig om morgene for å filme morgengretne snupper. Ellers tror jeg hun har veldig god innflytelse på meg, for jeg har aldri hatt et så ryddig skap før. Vi har pyntet rommet, og jeg er så glad for at jeg bor med henne. Kanskje spesielt når vi rydder eller gjør andre ting og hun setter på Rammstein! Jess!
Her om dagen var vi ute på tur med de søte små valpene våre, og vi fikk oss litt av et eventyr. De stakk nemlig av på hjemveien, og vi var ute å sprang til klokka var halv 12 på kvelden før vi fant dem. De hadde nemlig bare sprunget ned til et av nabohusene, der en snill dame hadde sluppet dem inn før hun ringte skolen. Men det fikk selvfølgelig ikke vi beskjed om før vi hadde jogga oss en tur i nabolaget. Men trim blir det visst aldri nok av her, så det gikk jo greit det.
Her følger noen bilder fra mine første dager her på folkehøgskolen. Bilder av gjengen på Skolten, bilder fra Kulpen med den fine fossen, noen fine islandshester, fra fjellturen vår, og selvfølgelig et lite skrytebilde av skapet mitt!
19 august, 2009
Nytt fra nord
Ja da var jeg godt innstallert her oppe i Malangen! Folkehøgskolen 69 grader nord ligger vakkert til mellom fjell og hav, og er et lite paradis midt i all den mektige naturen. Jeg ankom skolen på søndag, og allerede i dag føles det som om jeg har vært her i en evighet, og har kjent folkene hele livet mitt. Skolen er en liten folkehøgskole, og i år er vi nok ikke stort mer enn 45 elever fordelt på linjene seiling, hundekjøring, og hest. Skolen er dessuten også befolket av tre flinke lærere, en entusiastisk rektor, en trivelig og hjelpsom kontordame, en usynlig vaktmester, og til slutt en meget synlig og fantastisk kokk som lager strålende mat til oss. I dag spiste vi for eksempel hjemmelaget lapskaus (som ikke var på a bed of rice).
Jeg tror dette blir et bra år. Og det er ikke bare fordi jeg får holde på med hest store deler av tiden. Dette er en skole der folk selv har valgt å gå. Dette er et sted hvor elevene har lyst til å være. For meg er det også et slags tenkeår, og jeg håper jeg har litt bedre peiling på hva jeg vil bruke livet mitt til etter at jeg er ferdig her. Nå skal jeg bare bruke tid på det jeg har mest lyst til, og få utfolde meg innenfor et område som betyr veldig mye for meg. Vi har allerede hatt litt linjefag, og det hele virker veldig bra. Nå på begynnelsen klamrer jeg meg bare til hver dag og tenker at denne dagen må jeg ta vare på, fordi dette året kommer til å gå fort.
Dette blir bare en sånn liten koseblogg, for det er ikke så veldig mye å skrive om enda. Men jeg kan jo si at jeg gleder meg til å blogge om alt det spennende som jeg skal få oppleve, og fortelle dere om mine oppturer, nedturer, og ikke minst alle nye erfaringer!
Suss og klem og klapp....eller noe sånt
Jeg tror dette blir et bra år. Og det er ikke bare fordi jeg får holde på med hest store deler av tiden. Dette er en skole der folk selv har valgt å gå. Dette er et sted hvor elevene har lyst til å være. For meg er det også et slags tenkeår, og jeg håper jeg har litt bedre peiling på hva jeg vil bruke livet mitt til etter at jeg er ferdig her. Nå skal jeg bare bruke tid på det jeg har mest lyst til, og få utfolde meg innenfor et område som betyr veldig mye for meg. Vi har allerede hatt litt linjefag, og det hele virker veldig bra. Nå på begynnelsen klamrer jeg meg bare til hver dag og tenker at denne dagen må jeg ta vare på, fordi dette året kommer til å gå fort.
Dette blir bare en sånn liten koseblogg, for det er ikke så veldig mye å skrive om enda. Men jeg kan jo si at jeg gleder meg til å blogge om alt det spennende som jeg skal få oppleve, og fortelle dere om mine oppturer, nedturer, og ikke minst alle nye erfaringer!
Suss og klem og klapp....eller noe sånt
Abonner på:
Innlegg (Atom)